Da tanken først dukket opp
Jeg gikk lenge og trodde at alt kom til å ordne seg når jeg ønsket barn. Og stort sett gjør det jo det. Men var det noen garanti? Under medisinstudiet lærte jeg at kvinners egg blir færre med årene, og at kvaliteten også endres. Jeg hadde hørt om eggfrysing, men tenkte aldri at det ville bli relevant for meg – “det skjer ikke meg,” tenkte jeg.
Tiden har bare flydd av gårde. Med årene som gikk satt jeg der i Wien i 2024 og kom tilfeldigvis over en podcast. Jeg lyttet til en amerikansk gynekolog som snakket om fertilitet, IVF og eggfrysing. Jeg husker at jeg var veldig fokusert. Hjertet begynte å slå litt raskere underveis fordi det traff meg på et vis. Jeg visste at fertiliteten synker med alderen, men jeg hadde aldri trodd at det gjaldt meg. Jeg hadde regelmessige menstruasjoner – så alt virket normalt. Jeg var fokusert på karrieren, og ønsket å få barn når tiden og personen var riktig.
Men vet du når det egentlig er “riktig” tidspunkt? Det finnes ikke. Det fins ikke et “perfekt tidspunkt”. Mannen min og jeg hadde utsatt det flere ganger, for vi hadde andre planer, andre mål. Det eneste jeg visste, var at eggene mine ikke var der for alltid. En uro vekket i meg – hva gjør jeg nå? Skal jeg ta tak i dette? Eller skal jeg bare vente og håpe at det går bra i fremtiden?
Et lite frø av uro
Etter podcasten begynte jeg å lese mer. Jeg oppdaget hvor lite vi egentlig vet om vår egen fertilitet – før vi undersøkes. Mange av oss går rundt og tenker “det skjer ikke meg,” men realiteten er at det kan skje hvem som helst.
For meg, som ønsket barn en dag – men ikke akkurat nå – vokste behovet for å vite mer. Jeg forsøkte å lese meg opp på eggfrysing, men det var ikke tilstrekkelig informasjon som jeg ønsket. Hva kostet det? Hva måtte jeg gjennom? Og var det noen garanti? Jeg kjente heller ikke til noen i vennekretsen som hadde gjort det før. Det som var klart var at jeg burde gjøre det før jeg fylte 35 år.
Det tok ikke så lang tid før jeg bestemte meg for å gjøre dette. Jeg var åpen med mannen min om dette. Han forstod meg og var veldig støttende. For meg var det en avgjørelse som skulle sikre meg – en investering i fremtiden, en trygghet.
Første møte med fertilitetsklinikken
Jeg hadde gått på prevensjon i flere år, men måtte nå være uten i tre måneder før første gynekologbesøk. I denne perioden kom jeg mer i kontakt med følelsene mine og med kroppen min. Små signaler jeg tidligere ikke hadde lagt merke til, ble tydelige. Det var merkelig, men godt – som om kroppen min ga meg små hint om hva som ventet.
Tre måneder senere satt jeg spent på klinikken. Gynekologen ropte opp navnet mitt og håndhilste meg. Hun forklarte meg proessen og jeg stilte alle mulige spørsmål som jeg ikke kunne finne svar på på nettet. Jeg fikk mange svar på det jeg lurte på. Neste steg nå var å undersøke eggstokkene mine med ultralyd. For hvor mange follikler hadde jeg per eggstokk egentlig? Det var altså sannhetens øyeblikk. Jeg må innrømme at jeg pustet lettet da jeg så på skjermen at jeg hadde mange follikler. For hva skulle jeg ha gjort om det ikke var mange follikler? Helt ærlig, så vet jeg ikke hva jeg ville gjort om det var andre resultater den dagen.
Hormonbehandling og første egguttak
Prosessen var intens. Sprøyter i magen hver dag i to uker for å modne eggene. Som lege har jeg sett og forskrevet slike sprøyter, men å sette dem på meg selv var noe helt annet. Det gjorde vondt. Heldigvis var mannen min vant med å sette sprøyter, så han hjalp meg i prosessen. Jeg fikk ny respekt for alle som gjør dette, og ble mer bevisst på kroppens grenser.
Under hormonbehandlingen fulgte jeg med på ultralydene mens folliklene vokste. Eggstokkene ble store, kroppen føltes tung, og små varmeperioder kom som hint om hva som ventet. Jeg fikk beskjed om å unngå løping mot slutten, for risikoen for torsjon.
Omsider kom dagen for egguttaket. Jeg var nervøs, men innstilte meg på å klare det. Jeg sa flere ganger til meg selv at «dette er en forsikring for fremtiden». Jeg ankom klinikken, hadde tatt smertestillende som foreskrevet og ble ledet inn i et dempet rom. Alt var stille, men jeg kunne kjenne adrenalinet pumpe.
Gynekologen spurte om jeg var klar. Jeg sa “Ja” og pustet dypt.
Jeg plasserte meg i stolen. Gynekologen førte inn ultralydproben nedentil. Hun førte inn en nål for å hente de modne eggene mine. Jeg kjente stikket skarpt, men pustet meg gjennom det. Det var to skjermer rett foran meg; en til høyre som viste selve egguttaket fra ultralydundersøkelsen og en til venstre hvor jeg så hvert egg som ble tatt ut og vurdert av embryolog for nedfrysing. På skjermen så jeg hvert eneste egg som embryologen vurderte om de var klare for frysing. Helt ute av det blå, så begynte jeg å gråte. Ikke av smerte – men av overveldende følelser. Jeg sa unnskyld til gynekologen og sykepleierne flere ganger, men de smilte forståelsesfullt og trøstet meg.
Etter ca. en halvtime var inngrepet over. Jeg dusjet, la meg til å sove, og senere kom telefonen fra embryologen. Sannhetens øyeblikk. “We got 19 eggs. Unfortunately, only 9 were frozen – but that’s a great number, it’s the average.” Hjertet mitt stoppet et sekund. Litt skuffet, men mest takknemlig.
Runde to
Jeg ønsket minst 18 modne egg totalt, for å sikre muligheten til flere barn. Etter noen dager bestemte jeg meg for en ny runde. Denne gangen justerte klinikken hormonbehandlingen, og resultatet ble bedre enn jeg hadde håpet – flere modne egg. I dag ligger eggene mine trygt fryst.
Hva jeg lærte
Da jeg startet denne prosessen, trodde jeg at jeg kjente kroppen min. Men sannheten var at jeg ikke gjorde det. Sprøyter, hormoner og tålmodighet lærte meg ikke bare om kroppen min, men også om meg selv, forholdet mitt og alt det uforutsigbare som følger med å være kvinne.
Jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg plutselig brast i gråt midt i prosedyren. Det høres kanskje rart ut når jeg skriver det, men tårene kom fordi… de eggene jeg så på skjermen var mer enn celler. De representerte fremtiden min, mine potensielle barn, alt jeg håpet og drømte om. Jeg ble overveldet av følelsen av ansvar, håp og en plutselig dyp forståelse for hvor mye jeg ønsket å bli mor – sterkere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Hvem skulle tro at noen egg på en skjerm kunne bære så mye håp og lengsel? Følelsene lå dypt i underbevisstheten min, og jeg hadde aldri helt kjent dem før dette øyeblikket.
Denne reisen forandret også hvordan jeg ser på kvinnehelse. For bare 1,5 år siden hadde jeg sannsynligvis aldri engasjert meg i Femline. Jeg hadde ikke forstått hvor viktig det er å ha et rom der kvinner kan snakke åpent om kroppen sin, valgene sine og fremtiden sin – uten skam, uten press. Etter denne opplevelsen ble det krystallklart: Jeg ønsket å være en del av et fellesskap der kvinner kan lære, dele og støtte hverandre. Femline ble viktig for meg fordi det ga mening i lys av min egen reise – og fordi jeg ville bidra til at flere kvinner kan kjenne kroppen sin, ta egne valg og føle trygghet om fremtiden.
For vi vet aldri hvor fruktbare vi egentlig er før vi prøver – og vi vet aldri hvor sterkt hjertet vårt kan slå før vi ser hva vi virkelig ønsker.
Til deg som vurderer det samme
Eggfrysing er ingen garanti for å få barn, men det er en mulighet. For meg handlet det ikke om å utsette morsrollen, men om å bevare friheten til å velge når tiden er riktig.
Jeg deler historien min fordi jeg ønsker at flere kvinner skal tørre å snakke om fertilitet, hormoner og valg som handler om kropp og fremtid. For det er på tide at vi kjenner kroppen vår – og tar beslutninger før det er for sent.
Hvis du vil vite mer om eggfrysing, så kan du lese mer her «Frys eggene dine – en forsikring for fremtidig familie?
