En rutinekontroll som endret alt
Det har gått mer enn seksten år siden den gangen. Jeg husker fortsatt hvert eneste øyeblikk. Den morgenen kom jeg til min vanlige gynekologiske kontroll. Jeg var i uke 20., min første graviditet, lykkelig, og litt sliten etter den lange ventingen i venterommet. Jeg husker så tydelig da sykepleieren målte blodtrykket mitt, en del av den faste kontrollen, og sa: «Hm, 150/100. Hvorfor er blodtrykket ditt så høyt?»
Blikket mitt var tomt – jeg visste ikke hvorfor. Jeg hadde aldri hatt høyt blodtrykk. Tvert imot, det hadde alltid vært lavere enn normalt. Jeg hadde ingen problemer med vekt, ingen diabetes, ingen forstyrrelser i blodsukkeret. Jeg røykte ikke. Jeg var alltid nøye med kostholdet, særlig i svangerskapet. Hvorfor skjedde dette? Testen bekreftet proteiner i urinen. Som lege forsto jeg straks. Det var preeklampsi.
Der raste alt sammen – fra bekymringsløs glede og lykke over min første graviditet, til uvisshet fylt med frykt og spørsmål.
Innlagt på kvinneklinikken
Jeg husker innleggelsen på kvinneklinikken. Hjertet som hamret. De utallige blodtrykksmålingene. Tablettene, ultralydene, og de alvorlige blikkene fra legene. Jeg, som alltid hadde vært aktiv og glad i å trene, klarte nå knapt å gå syv meter bortover gangen, eller de syv trappetrinnene opp til rommet der mannen min besøkte meg hver dag. Jeg husker blikket hans, det bekymrede smilet han forsøkte å holde for å oppmuntre meg, selv om jeg visste at han selv var enda mer redd. Jeg husker de lange telefonsamtalene med min beste venninne, som gråt i andre enden fordi hun ikke visste hva hun skulle si om alle de dårlige prognosene. Jeg husker min mor som prøvde å være sterk, og min bror, som stadig spurte: «Hvordan er blodtrykket ditt nå?».
Midt i dette husker jeg også de andre kvinnene på avdelingen. De var der av ullike grunner. Særlig én står igjen i minnet: en ung kvinne, gravid for fjerde gang etter flere spontanaborter. Hun hadde langt, svart hår som stadig falt ned i ansiktet. Hun kom ofte inn til meg med et smil og sa: «Hold ut, du er heldig som har kommet til uke 30.» Hun ville gitt alt for å være der jeg var. Jeg så henne aldri igjen. Jeg håper av hele mitt hjerte at hun klarte det.
Sønnen vår
Så kom påsken. Langfredag ble jeg sendt til akutt keisersnitt.
Vår lille gutt ble født i uke 31, 1400 gram og 41 centimeter lang. Jeg så ham ikke før fire dager senere på intensivavdelingen. Svak og utmattet, ble jeg trillet i rullestol inn til nyfødtavdelingen, der inkubatorene stod på rekke. Først senere fikk jeg vite at jeg hadde mistet mye blod fordi livmoren ikke ville trekke seg sammen etter inngrepet.
Mannen min spurte om jeg kunne kjenne igjen barnet vårt. Jeg så på inkubatorene, på alle de små kroppene med knyttede never, så like i sin kamp for livet. Jeg klarte ikke å skille ham fra de andre. Han tok meg bort til en inkubator og smilte: «Der er han.»
Jeg så ham for første gang gjennom glasset. Så liten, med tynne armer og ben, huden nesten gjennomsiktig og blå årer under. Bleien var altfor stor, den nådde nesten opp til armhulen.
«Er dette de minste bleiene?» spurte jeg.
«Ja, det er størrelse én. Jeg spurte om de hadde null.»
Vi lo. Bittert.
Jeg så på det lille ansiktet med de tynne slangene i nesen. Han sov, men det var ingen rolig søvn. Ansiktet hans bar preg av smerte. Tårene rant, hjertet hamret. Skyldfølelsen veltet innover meg. Det var min skyld. Jeg hadde gjort dette mot ham. Hadde han hatt en annenmor, ville han vært frisk nå. Selv om jeg som lege visste at ingen kvinne kan få skyld for å få preeklampsi, hørte ikke smerten min på fornuften.
Månedene gikk, jeg kom meg sakte. Vår lille gutt ble skrevet ut, litt over to kilo tung. Han hadde eget kostholdsopplegg, medisiner og alt krevde styrke. Det føltes tungt å stå i alt alene. Ingen rundt oss hadde lignende erfaringen. Kvinnene jeg kjente kom seg raskt, uten problemer. Deres barn fulgte den vanlige vekstkurven. Det ble stadig vanskeligere for meg å be om råd og sammenligne erfaringer. Jeg hadde ingen å spørre. Jeg følte meg uendelig alene.
Håp
En dag på hematologisk kontroll, mens jeg lå med armen utstrakt for en blodprøve, hørte jeg en stemme i gangen:
«Hvor er hun? Hvor er min kollega?»
En høy kvinne kom inn, med rett, skulderlangt hår. Hun gikk raskt bort til meg, tok hånden min. Armbåndene hennes klirret. Hun så alvorlig på meg og smilte.
«Så det er du! Ikke vær redd. Dette går over. Jeg hadde også svangerskapsforgiftning. Faktisk eklampsi, enda verre. Min baby døde. Men din lever. Ser du? Jeg fikk senere to barn til, begge med keisersnitt. Alt gikk bra. Du blir bra. Gi deg tid.»
Jeg så på henne i vantro. Tårene strømmet. Jeg gråt og smilte samtidig. Jeg ville kaste armene rundt henne, men nålen i armen hindret meg. Likevel klarte jeg å presse frem en takk gjennom tårene. Hun forsto. Hun så prøvesvarene mine, sa at jeg bare trengte tid. Så smilte hun igjen og gikk.
Hun hadde svart på alle spørsmålene mine før jeg rakk å stille dem. Hun visste akkurat hva jeg trengte å høre. Hun kjente følelsen av frykt og isolasjon.
Til da hadde jeg følt at livet mitt og til den lille familien vår var stanset i rommet med inkubatorene. Syk og svak, ute av stand til å se lenger frem. Men hennes ord løftet et slør. Plutselig kunne jeg se for meg - sønnen min vokse, løpe, begynne på skolen. Meg selv, sterk igjen, full av energi og planer. Hvis hun hadde klart det, hvorfor skulle ikke jeg?
Utfordringene med en prematur baby ble ikke mindre, men jeg ble sterkere. Hånden hennes, sammen med hendene til familien og vennene mine, vevde et nett som bar meg når alt føltes for tungt.
I dag har sønnen vår to brødre, født etter normale svangerskap. Jeg vet at mange slør fortsatt henger foran fremtiden. Men hvis min historie kan løfte bare ett av dem for en annen kvinne, var det verdt å fortelle den.
