Tunge dager
Det er tredje dagen på rad jeg er hjemme fra jobb. Jeg klarer så vidt å komme meg ut av sengen for å dusje. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg har vondt i magen, er oppblåst og kvalm. For bare noen dager siden var jeg helt ekstremt sulten med lyst på alt, men disse dagene blir jeg kvalm bare jeg drikker litt mye vann. Ingen mat frister. Jeg har ikke mensen, og er ikke syk, så hva er det som er galt. Har jeg blitt bipolar? Er jeg deprimert? Eller bare lat? Jeg må ta meg sammen. Men det gjør fysisk vondt. Det føles fysisk umulig for meg å gå en time uten å gråte. Hvordan kan jeg jobbe hvis jeg er sånn her?
Tvilen tar over
Jeg gruer meg til det møtet om to uker, alle kommer til å lure på hvorfor jeg er der. Jeg kan jo ingenting. Jeg vil ha ny jobb. Men det er ingenting jeg vil jobbe med. Jeg er usikker på om jeg vil være i et forhold, hvorfor skulle noen ha lyst til å være med meg uansett? Ingen av vennene mine liker meg. Det irriterer meg at de ikke bryr seg. Hvorfor er det ingen som er glad i meg? Hvorfor er jeg alltid siste valg? Alle andre har “sine mennesker”, det er ingen sted jeg passer inn.
Kroppen som fremmed
Jeg hater kroppen min. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Hvordan er det mulig å føle seg så mye styggere i dag enn jeg gjorde i går. Nå har jeg avbestilt to gruppetimer på under en uke, men jeg føler meg så svak. Hvorfor føler jeg meg utslitt hele dagen, men når jeg ligger i senga får jeg ikke til å sovne? Verden hadde vært et bedre sted uten meg. Det er ingen sitt liv som er positivt påvirket av at jeg er her. Og det er egentlig ingenting jeg ser frem til. Jeg ser livet til andre på Instagram og TikTok og skulle ønske jeg kunne være de i stedet. Livet mitt er liksom ingenting, jeg kommer meg ingen sted.
En trygg hånd
Det er andre dagen av mensen. Jeg blør en del og har vondt. Men jeg har i hvert fall verdens beste kjæreste som lager middag og holder en varm hånd på magen min når vi legger oss. Jeg bor med venninner som deler smertestillende og sjokolade, og som får meg til å le selv når jeg ligger på sofaen med kramper. Jeg gleder meg til helgen. Hjertet mitt føles varmt bare av å tenke på alle de fine planene jeg har den neste måneden. Jeg må være verdens heldigste jente som har så mange fine mennesker i livet mitt.
Hvor heldig er jeg som har en jobb å stå opp til.
Når jeg ser meg i speilet i dag kjenner jeg meg selv igjen. Jeg ser faktisk litt fin ut. Jeg føler meg uthvilt. I natt fikk jeg endelig sove. Jeg våknet bare opp en gang. I morgen vil jeg dra på den gruppetimen jeg liker. Jeg var sikkert bare dramatisk forrige uke, PMS er jo helt vanlig. Det blir sikkert bedre neste gang.
Fra fortvilelse til diagnose
Dette var et typisk forløp av en-to uker før mensen, og de første dagene med mensen, før jeg visste at jeg hadde PMDD (premenstruell dysforisk lidelse). Sånn hadde jeg det hver måned. Jeg tror jeg har hatt det i flere år, men mellom 24 og 25 år var det på sitt verste. Fysiske smerter, fravær fra jobb, dårlig søvn, sinne, redsel, stress og tristhet. Jeg følte at jeg mistet en stor del av måneden, hver måned til mørke tanker og vonde følelser. Det kunne noen måneder føles som halve måneden helt ødelagt. En dag så jeg en video der noen snakket om deres syklus med PMDD. “En ekstrem PMS, der du kan bli suicidal i lutealfasen”. Men siden jeg aldri har hatt lyst til å ta livet mitt, tenkte jeg at det er nok bare jeg som er svak eller dramatisk. Men jeg booket en time med gynekologen, for noe var galt, og jeg fikk ingen hjelp fra legene jeg hadde sett. Så jeg tok med meg notatet på telefonen med dagbok fra de verste dagene, og håpet på å få litt hjelp.
“Dette høres ut som PMDD symptomer. Du skal ikke ha det sånn i så mange dager, hver måned.” Ikke bare visste hun hva PMDD var, men hun anerkjente at det ikke bare skal sees som vanlig å ha det så fysisk og psykisk vondt før mensen. “Det finnes behandlinger som kan hjelpe.” Jeg dro fra timen med håp og en resept på HRT.
Små verktøy, stor støtte
Østrogen spray og progesteron piller i dagene med symptomer har vært redningen for meg. Symptomene påvirker fortsatt. Hvis jeg kan styre det, er det ikke i uken før mensen jeg setter de største og viktigste planene, men det kan ikke sammenlignes med før. Jeg har ikke hatt en full dag med fravær på grunn av PMDD siden jeg startet på HRT, og jeg har nå et par dager med dårlig søvn i stedet for en uke eller mer. Jeg tror også at mye lindring kom av å bli hørt om alvoret i hvor mye symptomene påvirket meg, og å få en forståelse av hva som skjer. Ikke for å sykeliggjøre eller unnskylde, men for å legge vekk all den skylden og skammen jeg la på meg selv. Det er ikke jeg som er lat eller dramatisk. Det handler ikke om å “bare ta seg sammen”. Det er en medisinsk tilstand som behøver medisinsk behandling. Og det ga meg verktøy til å sette ord på hva som skjer og hva jeg behøver i de dagene. Til meg selv, til de rundt meg, på jobb.
Du er ikke alene
Nå kan jeg planlegge mye bedre og gjøre de tiltakene som gir meg best mulig utgangspunkt de dagene før mensen. Det er ikke da jeg forventer å løfte tyngst på trening, eller prestere størst på jobb. I uken før luteal fasen gjør jeg det jeg kan av praktiske ting. Jeg hjelper PMDD meg med å fungere så godt som mulig med et litt enklere utgangspunkt. Så kan jeg heller være stolt av det jeg får til, enn å grave meg ned i det jeg “ikke klarer”.
Så hvis du leser dette og kjenner deg igjen: vit at du ikke er alene, og at det ikke er din feil. Det er ikke noe du gjør galt, eller noe du ikke får til. Du har bare tapt i et urettferdig genetisk lotteri. Men det finnes hjelp, og ikke gi deg før du får den hjelpen du trenger. Du fortjener å føle deg som deg selv.
Du kan lese mer om PMDD her.
